Småvannsbu

Har dere lyst til å gjøre noe helt annet et døgn i sommerferien. Da kan dere låne en DNT hytte et døgn. Har dere barn, vil det bli en morsom greie å gjøre med barn. Hvis dere låner Småvannsbu, er det en veldig fin og enkel tur for barn. Da går man enten fra Dikemark sykehus, eller fra Stinaløkka barnehage. Det er en rundtur. Det er godt merket, og dere går på sti hele veien. Vi har av og til kommet utenfor stien, og da gått over myren. Det er ikke nødvendig, det er sti hele veien

Vi tok oss en kveldstur til Småvannsbu. Da ville det ikke være så mange mennesker der, så vi kunne ta bilder uten at det var mennesker der, tenkte vi. Det var et annet par der, som gikk foran oss fram til Småvannsbu. De satte seg litt lenger bort, så vi fikk tatt bilder. Det vi ikke tenkte på, var at det kanskje var folk på hytta. Da vi kom, røk det ut av pipa, så det var folk der. Jeg turte ikke å gå så langt inn på hytta, for å ta bilder, i tilfelle de så ut av vinduet. Så jeg fikk mannen min til å gjøre det. Jeg syns det var litt flaut. Ingen så ut av vinduet. Heldigvis.

Småvannsbu ble bygd i 1942 av jord og eiendomsforvaltningen til Dikemark sykehus. Nå er det kommunen, DNT og Asker turlag som driver den. Det er ikke strøm eller vann på hytta, og man må i brønnen for å få tak i vann. Som Hovdehytta, må man også koke vannet før man drikker det. Det er fire faste sengeplasser der, to ekstrasenger og så kan en til to personer ligge på benken i stua. Siden det var noen på hytta, fikk vi ikke tatt bilder inne på hytta. Forhåpentligvis vil vi få tatt bilder av innsiden av hytta, på neste hyttetur.

Det er masse spennende å se, og kanskje også gjøre på turen på vei til Småvannsbu. Et sted på veien, står det to kjempestore steiner. Mannen min, som har vært speiderleder, fortalte at speiderne hadde hatt det veldig morsomt ved de steinene på en speidertur de hadde hatt. De brukte en time på å komme seg opp på steinene.

Jeg lurte på hvordan de kom seg ned igjen. Det var ganske høyt. Kommer man seg opp, kommer man seg ned. Det har jeg alltid hørt, så det stemmer vel sikkert det.

Mile koia et kulturminne

Jeg skriver det som står om mile koia. I 1699 ble det etablert jernverk på Dikemark. Til produksjonen trengte de vannkraft. Stryket nedenfor Verkensvannet avgjorde plasseringen av verket. Med den tids teknologi, kunne de ikke fremstille jern uten trekull. Bygdefolket i området, fikk kullproduksjon som viktig binæring. Kull til Dikemarkverket ble produsert i skogene fra Kjekstadmarka i sør til vestre del av Vestmarka i nord. I alt har vi registrert 468 produksjonssteder kalt kølabonner, innenfor Dikemarks forsyningsområde. (Kull som ble produsert i resten av Vestmarka gikk til Bærums verk) Kølabonnene er runde med diameter på 12-20 m. Graver du i en kølabonn, kommer det svart jord med rester av trekull opp. Kartet her viser kølabonner fra området Småvanna og Breimåsan til verket i alt 31. På kølabonnen var ved som var kappet 2,5 m lang reist opp slik at den dannet en rund avkortet kjegle på 10 m diameter. Den ble dekket med bar og jord. Det hele ble kalt ei mile. Det ble tent på inne i mila. Ca 25% av veden brant opp for å gi varme slik at resten ble omdannet til trekull. Det tok 2 til 3 uker. I denne tiden bodde kølabrennerne ved mila der de hadde bygd en mila koie like utafor kølabonnen. Litt høyere enn bonnen, fordi det var giftige gasser(kullos) som kom ut fra mila. Her du står nå ligger kølabonn vi kaller kjempesteinbonn rett på den andre siden av stien. Vi har bygd opp igjen milekoia som et minnesmerke over alle de hundre slitere, husmenn og bønder som sto for denne produksjonen. Det er mer enn 200 år siden den siste kølabrenneren bodde her. I 1804 brant produksjonsanleggene på Dikemark, og jernverket kom aldri i gang igjen. Så det var litt kulturhistorie på veien.

Det er bare å følge stien og merkingen. Vi syns dette motivet var litt stilig.

Området er vernet. Det har ikke så mye å si for oss vanlige turgåere. Det er ikke lov til å sykle eller å ri på hest der. Ellers er det bare å gå.

Jeg måtte bare ta med dette bildet av et kjempestort tre som hadde falt på enga. Da var vi kommet til veis ende av rundturen vår.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s